Jessda, det stemmer. Jeg lever. Og jeg har fortsatt, overraskende nok, noe på hjertet. Hvorfor ikke prøve en gang til? Kanskje har jeg noe mer interessant enn selvdisiplin å skrive om nå som jeg skal flytte til nord-trøndelag for å gå på folkehøgskole et år. En helt ny start, nye mennesker, nye steder å besøke og nye utfordringer.
Skolestart virker fortsatt litt langt unna; dagene går med til jobb. En jobb jeg egentlig er veldig fornøyd med, og jeg tror kontoen min er enda mer fornøyd. Allikevel er jeg litt skuffet; jeg hadde så mange planer om hva jeg skulle bruke sommeren min til. Sene kvelder i sola med hvitvin i glasset, nakenbading, treffe nye mennesker, få fregner på øret(det har jeg faktisk klart) og å gjøre ett eller annet vilt som jeg kan tenke på når jeg blir gammel og bare har minnene mine å trøste meg med. Men sommeren er jo faktisk ikke over enda, selv om været de siste dagene har gitt oss inntrykket av det. I det siste har jeg også lidd av mangel på initiativ, jeg har så mange venner jeg har lyst til å være sammen med, men timene etter jobb bare går bort som i en tåke og misunnelse overfor en viss jentegjeng som akkurat nå befinner seg i Rhodos.
Nå gjenstår bare et siste ganske avgjørende spørsmål. Er det noen der ute som faktisk er interessert i å lese noe av det jeg skriver? Til tross for at 90 % av innleggene handler om hvor synd det er på meg.
Meg i ett av mine bedre øyeblikk. 
